Hold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Kunstmaler Håkon Gullvåg stiller ut på tre steder i Sarpsborg i 2016. (Foto: Jarl Morten Andersen)

På sporet av Håkon Gullvåg

Tirsdag 26.7.2016
Harald Stanghelle skriver om kunstmaleren Håkon Gullvåg. Se Gullvåg presentert på tre arenaer i Sarpsborg!

Soli Brug Galleri og Olavsdagene åpner 27. juli en stor kunstutstilling med Håkon Gullvåg. Gullvågs malerier skal presenteres på Soli Brug, i Sarpsborg kirke og på Hafslund hovedgård fram til 11. september.

Klikk her for åpningstider og mer om utstillingen!

Harald Stanghelle har skrevet denne presentasjonen av Håkon Gullvåg:

Håkon Gullvåg er en reisende kunstner og et reisende menneske.Ikke bare bor og arbeider han i to norske byer – Trondheim og Oslo. Han følger også sine egne spor rundt på det europeiske kontinent, i Kinas millionbyer, blant ikoniske kirkesteder og mellom Midtøstens like fascinerende som håpløse konfliktlinjer.

Denne sommeren står altså Sarpsborg på Håkon Gullvågs reiserute. Og det med den største og mest omfattende utstilling han noensinne har hatt. En utstilling som nettopp viser frem mange av de ulike sporene Gullvåg igjen og igjen går opp: Barndom. Parafraser. Bibelske motiver. Portretter. Spennvidden er enorm.

Det samme kan sies om hvor insisterende og repeterende, men likevel så fornyende og variert, Håkon Gullvåg går inn i sin motivkrets. Han prøver, og han feiler. Forkaster og foredler. Finner ustanselig nye dybder å utforske med blyant og papir, pensel og lerret. Slik viser Håkon Gullvåg seg også som en reisende i sine egne erindringer, i stemninger, i mennesker og i det samfunnsmessige landskapet han bevegerseg i.

«Speil for tidens ansikt» var tittelen på boken som ble utgitt da Håkon Gullvåg kunne markere tre tiår som portrettmaler. Selvsagt er portrettene hans uløselig knyttet til resten av kunstnerskapet, men de er definitivt ett av de særegne sporene han følger. Han har utforsket denne sjangerens mange muligheter, og står i dag frem som eneren blant dagens norske portrettmalere. Det er ikke tvil om at Håkon Gullvåg har vitalisert og aktualisert norsk portrettkunst. Det beundres han for, samtidig som man ikke går inn i en så vanskelig sjanger uten også å være omstridt.

Det tåler både Håkon Gullvåg og hans kunst. Som når hele VGs førsteside – for første og eneste gang – i desember 2000 brukes til anmeldelsen av Håkon Gullvågs portrett av kong Harald: «Uverdig!», lød den bastante dommen. Den har ikke akkurat stått seg i ettertid. Det har imidlertid kongeportrettet som har fått en helt spesiell status blant de altfor mange kongelige portretter som er malt.

Slik demonstreres det at en kunstner kan stå frem som samtidshistoriker. Håkon Gullvåg er en kunstner som vekker engasjement og debatt. Som når han utfordrer vår nasjonalhelligdom med sin bibelske syklus. Ikke bare var det nye bilder i gamle rom: Det var en samtidskunstners blikk som fylte Nidarosdomen i 2005. Det var en uvant tanke, og det fantes dem som fant dette uhørt. Eller «raste», som det så ofte heter i vår tids medieterminologi.

Det er en logisk pussighet dette: Vi aksepterer med den største selvfølgelighet elendig kirkekunst bare den har hengt på samme sted lenge nok, men vi er dypt skeptiske til ny glitrende kirkekunst i de samme rommene. Håkon Gullvågs kirkekunst er ikke bare god kunst. Den fører oss inn i de evige fortellingene med et nyere blikk. Derfor er Håkon Gullvåg – vokst opp som han er i trønderske kirkerom og med en far som også var kirkesanger – blitt mottatt med undring og begeistring i så symboltunge gudshus som Orknøyenes St. Magnus-katedral, vår egen Stiklestad kirke, den mektige Johannes-katedralen i Warszawa, Augusta Victoria-kirken på Oljeberget i Jerusalem og altså også i Nidarosdomen.

Og igjen gjentar historien om kongeportrettet seg: Motstanden var sterk og voldsom da Håkon Gullvåg første gang fylte Nidarosdomens vestskip. Ti år senere, i 2015, var han tilbake samme sted med sin tolkning av de bibelske sentralfortellingene. Det ble en suksess der publikum valfartet til den gamle pilegrimskirken. Og kritikken, ja, den var der ikke mer. Igjen hadde kunstneren Håkon Gullvåg seiret.

Hans største og mest prestisjetunge kirkekunstprosjekt er nok uten tvil utsmykningen av den helt nye evangelisk-lutherske kirken på det myteomspunne dåpsstedet i Jordan-dalen. Et pilegrimsmål til et av stedene der gamle overleveringer tilsier at Johannes døpte Jesus. Et sted som inviterer til sterk symbolikk, men som også er uvant med den gullvågske billedverden i kirkerommet. Derfor sier det mye om Håkon Gullvågs gjennomslagskraft at nettopp han ble bedt om å utsmykke denne kirken.

Helt tilfeldig var det imidlertid ikke. For blant Håkon Gullvågs reiser finnes også hans palestinske spor. Han har stilt ut sammen med Sliman Mansour, palestinernes fremste billedkunstner. Sterkt og symboltungt hang palestinerens nøkler og nordmannens dører ved siden av hverandre. Så har Håkon Gullvåg portrettert Ramzi Aburedwan, den lille steinkastende gutten i rødt som under den første intifadaen ble så berømt etter at et pressebilde av ham ble spredt over hele verden og som endte opp som en fabelaktig musiker.

Ikke minst: Håkon Gullvåg har malt sin sterke protest mot Skammens mur på selve Skammens mur. Det glemmer aldri palestinerne.

I 2009 fylte Håkon Gullvåg 50 år. Det ble feiret med en stor utstilling i Trondheim Kunstmuseum. Det skulle være et bredt tilbakeblikk, men den ble noe langt mer. For mens Håkon Gullvåg arbeidet med utstillingen, brøt Gaza-krigen ut i romjulen 2008. Da kunne ikke kunstneren motstå den indre spenningen som nærmest tvang ham til å dokumentere det som skjedde. Han malte med et voldsomt engasjement, en insisterende kraft og et lysende sinne. Det ble til bildene som utgjør syklusen Hellig Jord. Dette er bilder som retter seg mot en okkupasjonsmakts overgrep mot en forsvarsløs sivilbefolkning, men som også er en like allmenngyldig som lidenskapelig protest mot maktmisbruk og mot vår likegyldighet generelt. Og igjen gjenkjenner vi Håkon Gullvågs grunntema: Det moderne menneskes eksistensiellevilkår i en splittet verden.

Selvsagt ble det også denne gang debatt og dypt urettferdige anklager om at denne kunsten var antisemittisk. Og igjen sto Håkon Gullvåg solid i stormen – og i tradisjonen.

For det er jo nettopp når kunsten makter å trenge ut av kunstsfæren og inn i vår egen samtid, at virkningen av den ofte blir sterkest. Kanskje fordi de beste kunstnerne ikke bare ser så skarpt og klart, men fordi knapt noen kan kommunisere så sterkt som billedkunstnere. De skreller bort det uvesentlige, og kjernen i motivet treffer oss.

Håkon Gullvågs kunstneriske spor er mange og mangfoldige. Det viser ikke minst denne sommerutstillingen her i Sarpsborg, og i denne katalogen har Daniel Johansen beskrevet mange av disse sporene. Noen andre er nevnt her blant mine linjer, mens andre igjen kan oppdages og utforskes av den enkelte. Som når Håkon Gullvåg går inn i det litterære mangfold og kommer ut med sin tolkning av Knut Hamsuns Pan, OscarWildes Dorian Gray, Erik Fosnes Hansens Falketårnet og ikke minst: Henrik Ibsens Peer Gynt – en tematikk den reisende verdensborger fra Trondheim aldri blir ferdig med. Eller når kalven igjen og igjen tas frem som motiv. Trygghetens stoler kunne vært nevnt. Ikke sjelden i kombinasjon med krigens utrygghet i en gullvågsk assosiasjonsreise vi inviteres til å følge ham på.

Håkon Gullvåg «har fått til noe få andre kunstnere har klart, å skaffe seg et område i kunstens verden hvor han er drivende dyktig», uttalte kunstnerveteranen Jens Johannessen for noen år siden da det enda en gang var et frenetisk angrep på Håkon Gullvåg. Malerlegenden mente sjalusi var grunnen til at Gullvåg skulle knekkes.

Og visst er Håkon Gullvåg en drivende dyktig kunstner. Samtidig er han en kunstner som følger sine spor, og som slik setter spor etter seg. Han er blant dem som preger sin samtid og setter avtrykk av den for ettertiden.

Det ligger en uro bak dette arbeidet. En rastløshet etter å trenge dypere inn der hvor sporene fører maleren. Men hos Håkon Gullvåg tar dette form av en forunderlig og nesten naturstridig ro midt i det rastløse.

Denne teksten er skrevet av Harald Stanghelle til Håkon Gullvågs utstiling i regi av Soli Brug Galleri og Olavsdagene. Utstillingen er en del av Olavsdagenes jubileumsprogram.

Jubileumslogo

Les også

  • Foto av teaterplakat

    Jubileumsrevyen i Særp

    mandag, 3. oktober 2016

    Gjengen bak publikumssuksessen "Olav den heldige og Lykkesverdet" lager en forestilling for voksne med et veldig skrått blikk på Sarpsborg og byens tusenårsjubileum.

  • Fantastisk fotoutstilling

    onsdag, 28. september 2016

    På torsdag åpner Borgarsyssel museum dørene for en fantastisk fotoutstilling med Rolf Sørensens bilder til Sarpsborgs tusenårsjubileum

Jubileet arrangeres i samarbeid med:

Se alle samarbeidspartnere