Hold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Foto av renhold i gågata

PSmil

Tirsdag 14.5.2013
Hei! sa hun. Jenta i gult. Hun smilte til meg. Jeg ble litt forlegen. Jeg hadde ikke ventet at akkurat hun skulle smile til akkurat meg. Langt mindre si hei til meg. Jeg fikk nesten ikke hostet fram et hei tilbake.

Det kommer en dag i hver manns liv der han trer inn på slagmarken. Han myser mot sola, tørker svetten, spytter litt og tar et overblikk over det sønderrevne landskapet. Ok, det med spyttingen tror jeg vi får stryke, for spytting klarer jeg bare ikke. Bokstavelig talt. Jeg klarer ikke å gjøre det uten å spytte på meg selv, og ikke utstår jeg når andre gjør det heller. Jeg er blitt så gammel at jeg kjefter på ungdommen når de spytter rett på gata der folk skal gå. Vel, nok om spytting.

Vi er på slagmarken. Det er tydelig at det har foregått en kamp der. En kamp på liv og død. En kamp ingen har vunnet, en krig har bare ofre. Du tar et overblikk. Klar for å megle. Ordne opp. Du er ryddegutten.

Eller rettere sagt, jeg er ryddegutten. Slik føles det nemlig ofte når jeg tar et overblikk over leiligheten min. Eller slagmarken som den også heter. Jeg tar et overblikk og begynner å rydde. Og som jeg rydder. Jeg rydder og rydder. Og vasker og megler og erobrer leiligheten tilbake. Jeg vinner. Jeg tar et skippertak og vinner. Som regel.

Men, jeg blir alltid sendt ut etter at det er for sent. Når vi er over i totalrenovasjonsstadiet. Jeg kunne blitt sendt inn på et tidligere tidspunkt. Jeg kunne ha tørket støv, ryddet oppvask og vasket klær i mindre mengder, litt hver dag. Men nei, jeg ingen hverdagens ryddegutt. Jeg er skippertakenes ryddegutt. Sånn er det.

Jeg beundrer dem som holder hverdagen ryddig. Det er ikke like morsomt. Det synes nesten ikke. Ingen legger merke til det de gjør. Hverdagens ryddegutter og -jenter får sjelden medieoppslag og overskrifter. Hverdagen er nemlig ikke like stas. Hverdagens ryddegutter og -jenter får sjelden ros eller smil eller oppmuntrende blikk. Og de har nok sjelden noe sånt å gi tilbake heller.

--

Bortsett fra noen, da. Og jeg har møtt dem. Det vil si, jeg møter dem hver dag. Hver eneste dag, jevnt og trutt. Uten medieoppslag eller overskrifter. Jenta i gult er en av dem. Hun som smilte til meg og sa hei. Hun spanderte et stort og ekte smil mot meg. Som ikke fortjente det. Jeg skyndte meg videre. Det gjorde hun også. Videre ned gaten sammen med to kolleger. Også de i gult. De plukker søppel, fjerner noe glasskår, feier vekk noen sneiper, flagger for Sarpsborg 08 og holder byen i orden. De er hverdagens ryddegutter og-jenter. Hverdagens helter.

--

Jubileum. Smak litt på det ordet. Det er stas. Det er medieoppslag og overskrifter. Det er store komitéer høye på snitter og snorklippinger. Det er budsjetter og prosesser og champagne. Det er fest og oppussing og kongebesøk.

Det er, med andre ord, skippertak.

Jeg er som sagt, skippertakenes mann. Men jeg håper ikke alle er som meg. Jeg håper jubileet har noen som jenta i gult. Noen hverdagens helter som holder hjulene i gang og som er nøye på hvordan det ser ut etter oss 1. januar 2017. Og i 2018. Og 2019.  ”Livet er ikke bare skippertak.” (Gammelt jungelord fra Opsund.)

--

Takk til jenta i gult som smilte til meg. Og som smiler til meg hver dag. Takk for at du er med og holder byen sammen. Takk også til alle dine kolleger i Bygruppa hos Sarpsborg ASVO som gjør denne byen litt bedre.

Portrett av Knut-Erik Rønne

Les også

  • Foto av teaterplakat

    Jubileumsrevyen i Særp

    mandag, 3. oktober 2016

    Gjengen bak publikumssuksessen "Olav den heldige og Lykkesverdet" lager en forestilling for voksne med et veldig skrått blikk på Sarpsborg og byens tusenårsjubileum.

  • Fantastisk fotoutstilling

    onsdag, 28. september 2016

    På torsdag åpner Borgarsyssel museum dørene for en fantastisk fotoutstilling med Rolf Sørensens bilder til Sarpsborgs tusenårsjubileum

Jubileet arrangeres i samarbeid med:

Se alle samarbeidspartnere