Hold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Foto fra Jernbanegata

Min gamle by

Fredag 12.4.2013
Min gamle by sover. Min gamle by sover godt. Jeg liker å stå tidlig opp og kikke på henne. Hun vet det ikke. Kanskje aner hun at jeg er der.

Men hun sover godt, videre. Jeg liker å se på henne. Hun er vakker når hun sover. Gamle som sover har ofte et rolig og harmonisk drag over seg. Ja, bortsett fra noen rykninger i Eidettunellen og i Borregaardsbakken, da. Det sies at hun ikke alltid var rolig og harmonisk. Hun var levende, sprudlende, nytenkende. Hun var hovedstad, med hovedgårder og hovedfartsårer. Jeg elsker min gamle by.

Men hun sover som sagt godt. Min gamle by går faktisk ikke av veien for å forsove seg litt. Lenge. Min gamle by snur seg gjerne over på siden, og sover litt til.
Jeg ser at hun har levd lenge. Jeg kan se livet hun har levd. Omtrent som jeg kan se på St. Mariegate tidlig, tidlig morgen 18. mai – du ser hun er sliten da, vår kjære St. Mariegate, der hun ligger og vrir seg, flau over dårlige russetog og folks skjødesløse sammenblanding av penger, pensko, pølser og promille. Hun vrir seg da, St. Mariegate, og gruer seg til å våkne og oppdage arrene.

Jeg kan se arrene på min gamle by. Jeg kan se raset hun hadde i 1702. Det vil si, det er ikke så lett å se, men Sven G hevder det skjedde, så da stoler vi på det.

Jeg kan se småarr og skrubbsår fra millioner av tømmerstokker. Byens barn har gått med sagflis i fingeren og laget papir, cellulose, og det som verre er. Og de ble oppfinnsomme. En av byens sønner fraktet småflis og kapp hjem fra jobben på Borregaard. Hver dag kjørte han et nytt lass med ubrukelig materiale på trillebåra. Vakten i porten ble nok veldig nysgjerrig, men han kunne liksom ikke ta noen for å stjele kapp, søppel. Det han aldri forstod, portvakten, var: Hver dag, en ny trillebår.

Min gamle by måtte også støtte byens døtre, der de ventet med kjevla klar i B-porten, ventet på arbeidere med nyfylte lønningsposer på vei mot Bacchus’ berusende gleder i Gamle Gleng. Min gamle by har nok sett en og annen ekteskapelig disputt utfolde seg. Men byens barn har hatt god tid til å filosofere over sine gjerninger, der de har sittet mutte – i timesvis – i kø over broa.

Vi har levd lenge sammen, min gamle by og jeg.
Vi har ingen hemligheter for hverandre, og det passer.
Jeg vet, og dette må du ikke si til noen,
at fra tid til annen, når hun sov,
slapp hun seg, slapp ut litt av livets gasser.
Det må da være lov.
Noen mener hun lukter vondt, men jeg har aldri følt det sånn.
Som sagt, jeg elsker min gamle by.

Min gamle by drømmer nå. Drømmer om alt hun har opplevd og alt hun ville være. Jeg husker hun ville ha spel og sprell og bli kulturell.
-Gje meg eit teikn! sa Hellig Olav. Så satte han i gang: Tripp, trapp, tripp, trapp.
-Hvem er det som tramper på mitt museum? sa Riksantikvaren.
-Ååhh, det er no berre vesle eg, han Olav! sa Olav, eg skal til Borg for å laga Spel og henta Sverdet mitt!
-Nå kommer jeg og tar deg! sa Riksantikvaren.
-Åh, nei, ta ikkje meg, ta heller ein som er mykje tyngre enn meg, ta heller han Arnardo.
-Javel, sa Riksantikvaren. Og så kom Arnardo. Tripp, tripp, trapp – tripp, tripp, trapp – han hoppa og spratt.
-Hvem er det som tramper inn i Olavsdagene mine?
-Åh, det er berre eg, han Arnardo, svara Arnardo. Han hadde óg byrja prata nynorsk. Nett som forteljaren.
-Nå kommer jeg og tar deg!
-Åh, nei ta ikkje meg! For elles skal eg få dei til å skriva lesarinnlegg om deg, både han Roger Larsen, han Steinar Haakenstad og ho Nina Winther.

Jeg husker min gamle by skulle fjonge seg til. Hun tenkte at hvis hun gav simple veier – gatestatus og gatenavn, ville de blomstre opp. Men stakkars Bøgata fra Hauge til Solberg ble aldri noe annet enn en vei, den ville liksom aldri noe annet. 

Så prøvde min gamle by et helt nytt utsende på gatene sine. Hun prøvde gravearbeid-looken, hun tenkte kanskje at: -Graving, det ser litt rustikt ut, litt sånn shabby-chict, kult ut! Så hun gravde opp nesten alle gatene sine og torget på en gang. Korsgata gravde hun opp fem ganger, og Madam Arnesens vei gravde hun opp, i stort sett halvannet år – men det fenget liksom aldri.

Min gamle by har prøvd å smykke seg med mottoer  og slagord, hun har prøvd:
Sarpsborg – det finnes ikke maken i hele verden. -Heldigvis, sa folk.
Sarpsborg – i hjertet av Østfold. -Javel, sa folk.
Sarpsborg – et mangfold av opplevelser og overraskelser. -Javel, sa folk.
Sarpsborg – ligger bra til – E6 til Gøteborg eller Oslo, tog til Trondheim, Bergen eller Hamburg, buss til Berlin. -Vel, sa folk, hvis du vil dra lengst bort fortest mulig, så ligger Sarpsborg bra til!

Min gamle by – feller en tåre i drømme. Hun syntes det var så trist at ingen var i sentrum lenger, de var bare på kjøpesenteret. Så hun utstyrte seg med handlevogner i sentrum. Hun tenkte at: Hvis jeg gjør om sentrum, nesten som til kjøpesenteret, med handlevogner på parkeringsplassen, da vil folk handle i sentrum i stedet. Det ble nesten som kjøpesenteret, bortsett fra det med gratis parkering, da, og det med tak over, og det med å ha alt samlet på ett sted, og det med issvuller, og fortauskanter…. Ja, hun hadde kanskje ikke tenkt gjennom alle detaljene. Hva gjør du av den vognen hvis du for eksempel skal på Onsum? Vogner kommer da ikke inn der? Den kan da heller ikke vente på utsiden, for gaten heller så mye.

Min gamle by bestemte seg for å tenke stort - ved å tenke smått. Kanskje jeg kan bli kjent for å ha verdens aller minste rundkjøringer, sa hun.  Og prøvde seg med en rar liten sak utenfor Storbyen, og en til utenfor Storbyen. Hun toppet det hele med et kumlokk ved gamle Gotten på Lande og kalte det også for rundkjøring. Min gamle by puster tungt når hun drømmer om sine gamle, mislykkede forsøk på å bli en fjong by.

Hun bekymrer seg mye nå, min gamle by. Det sies at hun er i ferd med å få ringer under øynene – såkalte bomringer. Og hun har stadig de gamle marerittene: Levekår og Omdømme.
Hun vet det ikke ennå.
Hun vet ikke om framtiden vi har tenkt for henne.
Hun vet ikke om torg, Inspiria, signalbygg Kraka, 1000-årsjubileum, sykehus, Kulås’ amfi, kulturhus… Vel, nå er det vel ingen som vet noe om det kulturhuset ennå da, men.. Det er lov å drømme.

Jeg har sett nok på henne nå, så vakker hun enn er. Jeg bøyer meg ned, stryker henne forsiktig over Fritznerbaken.. bakken. Jeg kysser henne ømt på Tarris og hvisker inn i tusen års historie: Jeg elsker deg, min gamle by. Du er ferdig med å være rolig og harmonisk nå.

Det er på tide å våkne.

Portrett av Knut-Erik Rønne

Les også

  • Foto av døpefont

    Døpefonter fra Østfold

    mandag, 8. desember 2014

    Fra Østfold er det bevart 23 døpefonter fra middelalderen. Den mest enestående finner vi i Skjeberg kirke.

  • Foto av Skjeberg kirke

    Perlen fra middelalderen

    fredag, 31. oktober 2014

    Skjeberg kirke er et godt eksempel på steinkirkene som ble bygd i Østfold i middelalderen.

Jubileet arrangeres i samarbeid med:

Se alle samarbeidspartnere