Hold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Tegning av

Konen med torgvarene

Torsdag 19.12.2013
Det var kaldt. Det var den siste kvelden i året. Det gikk en liten, fattig kone rundt på torget i den lille byen.

I et gammelt forkle hadde hun bilnøklene til transiten sin. I den hadde hun en mengde torgvarer og én bunt gikk hun med i hånden. Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen.

Sulten og kald satte hun seg i en krok, bak en avrundet betongopphøyning, som skulle ha vært en slags scene. Hun brettet en Peppes pizza-parasoll rundt kroppen. Likevel frøs hun mer og mer for parasollen drev og slo seg opp hele tiden. Hjem torde hun ikke reise, for hun hadde jo ikke solgt noenting. Og ingen kommer tomhendte hjem igjen til Skjeberg.

Å - så godt som en liten gulrot hadde smakt nå. Hun trakk én ut av bunten! Og som den smakte! Det knaset og raslet i tennene hennes så tannlege Plünnecke kom til å få hetta! Den gul-oransje gulroten skinte nesten som et lys. 

I det lyset var det som om hun stod i en lekker butikk foran en stor grønnsaksdisk med alt landbruket i Bodal, Isesjø og Klavestadhaugenområdet hadde å by på. Og folk strømmet til og fikk seg billig ribbe. Billigere og billigere ribbe. Bortsett fra på Meny da, noen tar jo bare den prisen de vil ha. Én av ribbene kom plutselig hoppende med kniv og gaffel i ryggen helt bort til den lille konen og ropte: -Se meg! –Se meg! –Se meg! Heldigvis var det bare Harald Otterstad. Og da var gulroten spist og det ble mørkt igjen. Hun hadde riktignok en liten stump igjen, men... Man skal ikke kaste mat, men enden på gulrøtter, det må være innafor.

Det er klart alle kan få i seg for mye betakaroten, men shit happens. YOLO, tenkte hun, og tok en gulrot til. Den strålte i lysene fra McDonalds og plutselig stod hun under et juletre, enda større og finere og ikke minst litt mer naturlig enn det  nede i bunnen på Storbyen.

Den lille konen strakte begge hendene i været. Det var for å hjelpe Odd Michaelsen. Han balet med en stor statue av Olav den Hellige han hadde dratt ned fra Lilletorvet. Alle var samlet på torget og alle handlet hos torghandlerne. Plutselig så de en stjerne lage en lang ildstripe på himmelen.

"Nå døde en torghandler!" sa den lille kona, for gamle mormor hadde sagt at når en stjerne faller, så går en torghandler-sjel opp til himmelen. Med ett så hun mormor og visste at alt ville bli borte straks. Borte, akkurat som Odd Michaelsen og den Harald Otterstad-lignende lille ribba.

Og så kastet hun ut alle gulrøttene sine fra Matstova til Gamle Sarp. Det lyste som det ikke hadde gjort siden Tømmerfløteren og Familien stod der, siden Domhuset, basarene, Sarpsborg Fargehandel og Saugstad-hjørnet, menneskene og folkelivet stod akkurat der. Mormor løftet den lille konen opp på armen sin, og de fløy avsted.

Det ble dag. Torget er helt dødt, sa folk. De visste ikke hvor rett de hadde. For innerst i kroken ved Storbyen satt den lille konen med en oppslått Peppes-paraply blafrende rundt seg. Den siste torgkona var frosset i hjel. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen og en transit full av varer.  Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett på torget, alt det som var en gang. 

Alt det som aldri kommer tilbake.

Portrett av Knut-Erik Rønne

0 kommentarer

Kommentér saken
Logg inn med Facebook

Les også

  • Gi et minne fra 2016 i julegave

    tirsdag, 22. november 2016

    Ved kjøp på turistkontoret er det nå halv pris på alle jubileumsprodukter. Årets julegavemulighet!

  • Dagsturvandrere på vei til Sarpsborg under tusenårsjubileumet.

    Pilegrimenes felleskap

    mandag, 1. august 2016

    Tre par lett-trådde fjellsko, fire sokkeskift, myggspray, velbrukt regntøy og litervis med drikke. Sekken til en moderne pilegrim er fylt av kjærkomne hjelpemidler, men det er fellesskapets samhold som gir det lille løftet langs veien.

Jubileet arrangeres i samarbeid med:

Se alle samarbeidspartnere