Hold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Maleri av Arnbjørn Jonsson

Syslemann av Borgarsysle

Tirsdag 6.5.2014
Det meste man vet om Arnbjørn Jonsson stammer fra to kilder, Baglersagaen og Håkon Håkonssons saga

Han skal ha vært av Ænes-ætten fra Mel i Kvinnherad ved Hardanger. Det har vært spekulert i om han var bror av stormennene Gaut Jonsson (død 1270) og Askjell Jonsson (1254). Faren kan i så fall ha vært Jon Gautsson, men dette er høyst usikkert. Det har også vært spekulert i om han var sønn av Jon Gautsson på Ornes i Sogn. Det er ukjent når han var født, men ifølge Håkon Håkonssons saga var han ganske gammel da han døde i 1240 og rundt 1170 kan være sannsynlig. Noe som derimot er sikkert er at han var fostersønn av Nikolas Arnesson som var biskop av Oslo fra 1190 til 1225. Nikolas var en sentral person i baglerpartiet og det er derfor naturlig at Arnbjørn først ble baglernes mann. Det året man først møter ham i kildene er i 1204 da han var med og hyllet  Erling Steinvegg som konge på Borgarting. Han var også med på Borgartinget i 1207 da Filippus Simonsson fikk kongsnavn. Han var med på Kvitsøyforliket i Ryfylke i 1208 da baglerne og birkebeinerne sluttet fred og avtalte hvilke områder av landet hver av partene skulle styre. Arnbjørn kan allerede da ha vært lendmann i Borgarsysle, eller kanskje han fikk syslet etter dette forliket.

Det første man hører om Arnbjørn Jonsson i Håkon Håkonssons saga er når Sturla Tordsson, forfatteren av sagaen, forteller at en av sveitehøvdingene for baglerne er en mann ved navn Arnbjørn Jonsson. Dette var i 1217. Neste gang er når baglerne var i Tønsberg vinteren 1218/1219 og forsvarte byen mot slittungene, en opprørsgruppe som hadde gjort opprør mot både kong Håkon 4 og birkebeinerne samt mot baglerne som hadde kontroll over det meste av Østlandet. Arnbjørn var da en av høvdingene for baglerne i Tønsberg. Lederen for Slittungene var en Bene prest. Han sendte menn til Arnbjørn Jonsson med en beskjed om at han ikke regnet med at Arnbjørn ville kjempe mot broren til Erling Steinvegg, som han selv hevdet å være. Dette siden Arnbjørn støttet og kjente Erling Steinvegg mens han levde. Sendemennene fikk beskjed av Arnbjørn om at han ikke trodde på slektskapet og advarte samtidig om at baglerne ville stå imot slittungene hvis de angrep Tønsberg. Slittungene angrep likevel byen og baglerne kjempet mot dem. Under kampene fikk Arnbjørn et sår i halsen rett under øret. Arnbjørn og stormannen herr Andres ba i et brev til kong Håkon og Skule jarl komme til Viken å hjelpe til å bekjempe slittungene. Arnbjørn var deretter med som baglerhøvding da birkebeinerne og baglerne lette etter slittungene som plyndret i Viken, og jagde dem på flukt. Etter at kong Håkon jagde slittungene ut av Oslo ba han baglerlederne komme til seg, blant annet Arnbjørn. Alle sverget troskap til Håkon og ga samtidig opp navnet baglere.

I 1219 sendte kongens rådgivere bud til blant annet Arnbjørn Jonsson og dennes bror Gunnbjørn om nødvendigheten av å skape vennskap mellom kong Håkon og Skule jarl. De ville at Håkon giftet seg med jarlens datter Margrete, noe som også skjedde. Her fortelles det forresten også at Snorre Sturlasson kom fra Island året i forveien. I 1220 oppsto det enda en opprørsgruppe i Norge, de såkalte ribbungene etter lederen Sigurd Ribbung. De slo seg sammen med slittungene og gjorde seg klare til å dra mot Arnbjørn Jonsson og de andre lendmennene i Tønsberg. Dette er forresten første gang Arnbjørn direkte kalles lendmann. Sommeren 1221 lå ribbungene og slittungene ved Værne på Østsiden av fjorden. Arnbjørn og andre lendmenn hadde samlet mange folk i Tønsberg og var klare til å dra ut mot opprørerne,  samtidig som kong Håkon på vei. Da Arnbjørn fikk bud om at kong Håkon var kommet til Viken dro han straks til ham og fortalte om fiendens bevegelser og ga råd om hvor de burde seile. Det ble et slag med ribbungene ved Værne. Arnbjørn var senere med kongen nord i landet, der de drakk seg fulle i Homborrusund, før de kom til Bergen. Arnbjørn og andre stormenn kom en dag til kongen i Bergen og fortalte at ribbungene igjen hadde fått stor makt i Viken. Da kongen og jarlen jagde bort ribbungene var Arnbjørn med på sitt eget skip. Det var hardt vær i fjorden og kun hans, kongens og jarlens skip stevnet frem heller enn å gå til havn.

Sommeren 1222 var Arnbjørn øst for fjorden og verget landet der, muligens fra Valdisholm.  Samtidig var Skule i Tønsberg og Håkon i Bergen. Samme sommer hørte Arnbjørn at Bene prest og mange ribbunger var på Romerike og herjet. Han sendte menn mot dem under ledelse av Helge Fleskhun. De fant flokken og slo dem. Bene flyktet, men ble funnet og drept. Høsten samme år var Arnbjørn fremdeles øst for fjorden og verget landet. Dette hindret ribbungene fra å komme dit og mange rømte til Marker. Skule jarl fulgte etter dem øst i Viken for å lete etter dem. En større gruppe ribbunger satt i Elvesysle (i Båhuslen) og Arnbjørn og hans menn hadde mange sammenstøt med dem. Disse gikk oftest gikk i Arnbjørns favør. Sommeren 1223 var han med på riksmøtet i Bergen, et møte som startet Olsok 29. juli. Her ble kong Håkons rett til kongedømmet diskutert og andres krav på kronen trukket frem. Arnbjørn kommenterte en påstand om at noen stormenn hadde sagt at Skule var rett arving til riket etter sin bror kong Inge Bårdsson. Ordrett skal han ha sagt ”Det kan være at lagmennene våre har sagt dette, og at det da har vært mer av mjøden i dem enn av hellige Olavs lov. Det kan og være at det har fulgt bestikkelser med”. Arnbjørn talte og ville fortelle hva han og den andre gamle bagleren Øystein Roesson ofte hadde sagt til jarlen. Øystein Roesson sa at han aldri hadde sagt verken til Arnbjørn eller Skule at andre enn Håkon hadde rett til riket. Alle sluttet etter hvert opp om Håkons rett. Lendmennene Arnbjørn Jonsson, Lodin Gunnesson og syslemennene fra Viken ba under et møte med kong Håkon om at han at selv tok Øst-Norge under sin direkte kontroll,  mens Skule fikk Nord-Norge og Trøndelag. Dette skjedde hovedsakelig også. Sigurd Ribbung hadde fått forlik på det samme møtet og holdt freden en liten stund.

Sigurd Ribbung var misfornøyd med forliket og i 1224 rømte han og reiste en ny hær. Kong Håkon kom til Tønsberg og dit kom også Arnbjørn og andre lendmenn og syslemenn fra Viken. De ville ikke at Håkon dro til Bergen igjen for å gifte seg nå som ribbungene igjen var i  området. Kong Håkon erklærte at han like etter jul (1224) ville dra øst mot värmlendingene og ribbungene der å hevne all skade de hadde gjort mot ham. Han kalte til seg Arnbjørn Jonsson ved bud og ba ham møte ham ved Eidskogen. Arnbjørn hadde da 480 mann og skulle møte kongen som avtalt. På vei dit kom han på sporet av ribbungene og fulgte etter dem. De dro rett til Oslo, men da det ikke var noen birkebeinere der dro de videre til Tønsberg. Arnbjørn kom til Oslo om kvelden, men da var ribbungene borte. I sagaen påpekes det at biskop Nikolas var Arnbjørn fosterfar og ”hans kjære venn”. Han heftet Arnbjørn og sa han ville gi ham mange gode råd, men egentlig skal han ha heftet ham så ribbungene slapp unna. Arnbjørn fikk derfor dratt fra byen for sent og da mennene var fulle kom han ikke langt. Da han og mennene kom til Tønsberg hadde ribbungene allerede vært der og plyndret, herjet og tatt leidang. Da han også kom for sent til Värmlandstoktet dro han tilbake til Valdisholm.

Neste gang man hører om Arnbjørn Jonsson er i 1226. Sigurd Ribbung er da død, men junker Knut, sønn av Håkon jarl, ble ribbungenes nye leder. Kong Håkon reiste hær mot ham. Arnbjørn og Simon Kyr, muligens syslemann i Elvesysle, trakk 13 skip oppover Glomma og møtte etter hvert kongen. Hæren kom til Mjøsa og fulgte etter Knut og ribbungene til Hedmark og Hadeland. Knut herjet i området øst for fjorden, blant annet i sysla til Arnbjørn Jonsson, i Skaun og Heggen (Rakkestad og Eidsberg) og gjorde mye hærverk. Arnbjørn sendte brev til kongen og ba ham skynde seg til Viken. Kongen kom til Tønsberg og deretter til Oslo. Arnbjørn satt vinteren 1226/1227 på Valdisholm til speiding og landevern. Kong Håkon var på jakt etter junker Knut våren 1227. Han sendte derfor bud på Arnbjørn, Simon Kyr og de andre lendmennene og ba dem dra skip opp i Elva (Glomma) og møte ham i Øyavatn. Knut ba kong Håkon om forlik sommeren 1227 og fikk det. Ribbungestriden var nå over. Sommeren 1228 var Arnbjørn en av mange stormenn i Oslo mens Håkon var der.

Våren 1234 kalte kong Håkon til seg mange lendmenn for å dra til Bergen til møte med Skule jarl for å ta opp ymse saker. Arnbjørn Jonsson var med som en av lendmennene. Inga fra Varteig døde for øvrig like før jul det året. Skule jarl klagde over at mange lendmenn sverget hirdeden og troskap kun til kong Håkon og ikke til ham. Arnbjørn var en av disse. Høsten 1235 reiste kong Håkon fra Bergen til Trondheim for å møte jarlen. Mange lendmenn var med, blant annet Arnbjørn Jonsson. Jarlen hadde dratt da Håkon og hæren kom til Trondheim. Han lot alle lendmennene fra Viken dra hjem for å verge riket hans. Arnbjørn var blant dem og Håkon besluttet at han skulle være høvding for alle lendmennene i Viken. De skulle følge Arnbjørn så godt de kunne ved behov. Da Arnbjørn kom hjem til Valdisholm sendte han bud til syslemennene som jarlen hadde satt inn der og ba dem dra bort. Han sa han ikke ville ha Borgarsysle sammen med noen andre før han hørte kongen bestemme noe annet. Jarlsmennene dro til jarlen og fortalte hva Arnbjørn hadde sagt. Jarlens menn ble nå kalt vårbelger av birkebeinerne. Julen 1235 satt Håkon i Trondheim. Han sendte bud til Munan Biskopsson og syslemennene på Opplandene og ba dem dra til Arnbjørn Jonsson. Der skulle de holde sammen til de så hvordan abbed Bjørns samtale med jarlen gikk.

Våren 1236 dro Skule fra Konghelle og sendte bud til Arnbjørn om å møte ham, slik at de kunne holde ting på Eidsberg. Arnbjørn dro dit med andre syslemenn og omtrent 360 av sin egne menn. Han sa de heller slåss mot jarlen enn å gå med på noe vanærende. Arnbjørn svarte på krava fra Skule, der Skule særlig lurte på hvorfor han jagde syslemennene hans fra Borgarsysle. Arnbjørn svarte at han ikke ga fra seg noe som kongen ikke hadde bestemt. Han  ga Skule rett i at han tidligere tok imot halve Borgarsysle av Skule. Han nektet å bøye seg for andre enn kong Håkon og sa at ingen lendmenn skal ta fra ham det kongen hadde gitt ham. Abbed Bjørn leste opp et brev fra kongen kun for Skule og Arnbjørn. Håkon ville at de skulle forlike seg og sa at det var sant at han hadde gitt 1/3 av syslene Opplandene og i Viken til opphold for jarlen akkurat den vinteren. Arnbjørn Jonsson ga seg noe med det og ble vennligere innstilt mot Skule. Skule var i Viken om sommeren, la under seg 1/3 av Borgarsysle og holdt Borgarting 20. juli 1236. Skule tok også et av Arnbjørns skip, men Arnbjørn hadde latt borre hull i skipet og hogd i stykker spantene slik at det sank.

Våren 1237 hadde Skule blitt gjort til hertug. Våren 1239 da kong Håkon var i Tønsberg  brygget det opp til en større konflikt med Skule. Håkon sendte bud på Arnbjørn og de andre lendmennene om at de skulle samle en stor hær i Trondheim. Håkon dro fra Viken til Bergen med en hær, inkludert alle lendmennene sine (dvs også Arnbjørn). Etter en stund i Bergen ga Håkon alle lendmennene og syslemennene hjemlov, og Arnbjørn må ha vært blant disse også. Om vinteren 1239/40 da Skule hadde gjort fullt opprør hadde Håkon sendt brev øst i Viken til Arnbjørn og bedt ham gi junker Knut jarlsnavn. Kong Håkon ville at Arnbjørn og Knut jarl skulle verge Viken og Opplandene mot vårbelgene hvis Skule eller mennene hans kom dit. Kongens menn Munan Biskopsson og Ogmund Krokedans dro etter Skules mann Alv av Levastad i Gudbrandsdalen. De beleiret ham og mennene hans i en kirke, men måtte dra derfra da det ryktes at Skule var på vei. De dro til Oslo og til de kongsmennene som var der. Der sendte de bud på Arnbjørn Jonsson og Knut jarl samt andre lendmenn i Viken og en stor hær på omtrent 3000 samlet seg i Oslo. Hertug Skule var senere i Oslo og dro derfra øst til Valdisholm. Han sendte også noen menn til Borg. Da Arnbjørn fikk bud om det satt han ut skip og dro mot vårbelgene øst i Borgarå. De var til sjøs og jagde dem på land. Arnbjørn tok skipene deres. Han var nå blitt såpass gammel at dette tok de siste kreftene hans, han ble syk og døde kort tid etter. Folk syntes det var til stor skade da alle var enige om at han hadde vært den største lendmannen i Norge på den tiden. Skule satt en kort tid på Valdisholm, men oppga holmen etter kort tid og dro til Oslo igjen før påsken 1240. Det siste Håkon Håkonssons saga sier om Arnbjørn er at Håkon fikk et bud av Gudleik Eidung om Arnbjørns Jonsson død. Hertug  Skule ble drept senere samme år. 

For mer utdypende lesing om hendelsene, personene og grupperingene som omtales her anbefales selvfølgelig sagaene selv, enten som bøker eller på nett. Nettsiden heimskringla.no har både disse og de andre kongesagaene tilgjengelig, både under "Værker og samlinger" og under "Enkeltsagaer".

For mer utdypende lesing om hendelsene, personene og grupperingene som omtales her anbefales selvfølgelig sagaene selv, enten som bøker eller på nett. På nettsiden heimskringla.no kan man blant annet lese en oversettelse av Baglersagaen her og Håkon Håkonssons saga her.

Foto av Even Ballangrud Andersen

Les også

  • Foto av døpefont

    Døpefonter fra Østfold

    mandag, 8. desember 2014

    Fra Østfold er det bevart 23 døpefonter fra middelalderen. Den mest enestående finner vi i Skjeberg kirke.

  • Foto av Skjeberg kirke

    Perlen fra middelalderen

    fredag, 31. oktober 2014

    Skjeberg kirke er et godt eksempel på steinkirkene som ble bygd i Østfold i middelalderen.

Jubileet arrangeres i samarbeid med:

Se alle samarbeidspartnere