Hold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Foto av Tuneskipet

Rostadskipet og Tuneskipet

Onsdag 27.11.2013
De tre mest kjente gravene i Norge fra vikingtid er uten tvil de tre skipsgravene Gokstad, Oseberg og Tune.

Mens de to første er fra Vestfold er det tredje skipet som navnet tilsier fra Tune i Østfold. Det vil si, det ble funnet på gården Haugen i Rolvsøy som tidligere var en del av Tune Herred, og kalles derfor Tuneskipet. Tuneskipet er riktignok ikke det eneste vikingskipet som er funnet i Østfold. Allerede i 1751 ble det nemlig gjort et skipsfunn her, på gården Rostad i Rolvsøy, nabogården til Haugen.

Den første skriftlige kilden om Rostadskipet har man fra den danske teologistudenten Søren Thestrup. I 1750-årene var han huslærer hos sognepresten i Skjeberg. Mens han var der skrev han en beretningen om Werenskiold-Huitfeldts gravkapell ved Skjeberg kirke, datert til 1755. Kapellet ble bygd i 1753. I "Øst for Folden", Østfolds historie bind 1, fortelles det hvordan Thestrup selv beskriver beretningen som bestående av;
historiske, critiske og moralske Anmerkninger, indeholdende de fleste af de poleerede Nationers Liigbegiængelses og Begravelses Skikke, baade i de ældre og nyere Tiider, hvorved tillige viises den Ære og Høyagtelse fast alle Nationer har haft for de Dødes Begravelser og Jordefærd. I beretningen forteller Thestrup om skipsgravlegging og hvordan stormenn ble; brændt i sit Sørøver-Skib, ifald han eyet Skib, paa det at der kunde være nogen Forskiel  imellem de fornemmes og gemenes Liigbegiængelse.

Thestrup forteller deretter om et skip funnet i Rolvsøy i 1751, bygd av eik, satt sammen av jernbolter og inneholdende brent bein av menneske og hest. Man vet at dette var Rostad på grunn av dokumenter skrevet av antikvar Lorentz Diderik Klüwer som besøkte distriktet i 1823. Disse forteller om en stor haug som lå på Rostad og hvor det for 80 til 90 år siden ble funnet et skip. Det er dessverre ikke bevart noe fra denne skipsgraven i dag.

Tuneskipet er derfor det første av de store vikingskipsfunnene. Det ble funnet i 1867 av Ole Arnesen Haugen, eieren av gården Nedre Haugen. Skipet fikk som nevnt navn etter herredet og ble hetende Tuneskipet. Utgravningen ble ledet av arkeologen Oluf Rygh, men fordi skipet ble tatt opp på bare to uker fikk det en ganske røff behandling under utgravningen. Det har for eksempel merker etter spadene som ble brukt til å grave det fram. Skipet var det første forholdsvis godt bevarte vikingskipet som ble gravd ut arkeologisk her i landet. Skipet lå i en stor gravhaug som var 80 meter i diameter og fire meter høy, og kan måle seg med Jellhaugen ved Halden. Det skal forresten ha ligget enda to kjempehauger på Haugen, men om de inneholdt skip vet man ikke. Det kan være interessant å gjengi Ryghs beskrivelse av funnet;

Ben (ubrændte) af 1 Mand laa i et Rum noget aktenfor Masten, hvilket var afmærket med Træplugger, nedstukne i Leret i Firkant. Sammesteds (det var udgravet før jeg kom) var der Ben af 1 Hest, en liden Klump sammenrullet Tøi og to Glasperler. Envidere er der i selve Baaden fundet et Ror (af samme form som det i Nydamsbaaden) og Stykker af en Ski, nogle smaa udskaarne Træstykker som jeg efter Sammenligning med Borrefundet skulde tro hørte til en Sadel, et lidet Spunds som til en Tønde m. m. Lengere opp i Haugen saaes påå mange Steder Ruststriber efter Jernsager, kun paa et Par Steder lykkedes det mig at skjeldne Formen (etsteds var der et Sverd med Haandtag af yngre jernalder Form et andet Sted to Spydspidser, en tredje en Ringbrynje om jeg ikke tager meget feil). Ligeledes længere opp i Haugen var der samlet på et Sted Ben av mindst to Heste. Ved Baadens ene Side fandtes en Spade af Træ og en Haandspiger.

Tuneskipet var omtrent 20 meter langt og 4,35 meter bredt. Det er et såkalt klinkbygd skip av nordisk type, med masten plassert litt bak midten og med begge stevnene gående opp i høyreiste buer. I skipet var det bygd et kammer som inneholdt den døde og gravutstyret han hadde fått med. Graven hadde dessverre blitt offer for gravrøvere, eller antakelig rettere sagt et "offisielt" haugbrott grunnet nye makthavere på stedet som ville markere og legitimere sin nye makt i området. En del gjenstander kan derfor ha blitt fjernet. Det som ble funnet var som man så i Ryghs skrift bein av tre hester, rester av tekstiler, to glassperler, et ror, deler av en ski, en del som kan ha tilhørt en sal, del av en tønne, en spade, en håndspiker, og det ble funnet spor i bakken etter flere jerngjenstander som hadde rustet bort. Blant sistnevnte var det spor etter et sverd, to spydspisser og visstnok en ringbrynje. I tillegg skal det ha blitt funnet en skjoldbule, det som kan ha vært skipsankeret og en spillterning av bein. Det er særlig sporene etter våpenutstyret sammen med tekstilbiten, spilleterningen, salen og hestebeinene som er med og viser at dette ikke var en vanlig grav. Det vil si, utenom skipet da så klart, som selvfølgelig er den viktigste gravgaven i det øyemed og som viser den dødes eksepsjonelt høye status. Tuneskipet er ved hjelp av årringsanalyser datert til 905-910 e. Kr.

Foto av Tuneskipet

Fotografert fra Knut Paasches doktoravhandling om Tuneskipet.

 

Arkeologen Knut Paasche har utført en ekstensiv studie av Tuneskipet og har skrevet en doktoravhandling om undersøkelsen og resultatene av denne. Han utført mange forskjellige datainnmålinger av skipet, blant annet laserskanning, for å lage en mest mulig fullstendig måling av skipet og alle dets deler. Gjennom 14 skanninger fra ulike vinkler ble hele skipet dekket, målt og tegnet inn på data, etter det som til slutt ble flere millioner målepunkter. Noe av det Paasches undersøkelser viste var at skipet antakelig var høyere enn tidligere antatt, antakelig med to flere bordganger enn tidligere trodd. Skipet hadde antakelig 12 bordganger, fra kjøl til ripe. Det har tidligere vært antatt at det ikke kan ha vært mer enn 10, men Paasches undersøkelse viser at det antakelig har vært flere. Skipet er hovedsakelig laget i eik, alle bordgangene er for eksempel laget i det, men Paasche spekulerer i om ikke de øverste bordene kan ha vært furu, selv om man i dag ikke kan vite dette siden de har forsvunnet for lenge siden. Rorbandet og bitene er av furu. Det såkalte inntømmeret i skipet er bygd opp av underband, biter og knær/biteknær. Mastefisken der masten satt er ganske stor. Kjølen er hugget ut av ett stykke solid eik. Tømmeret til skipet har antakelig blitt hentet lokalt, det vil si Oslofjordområdet. Totallengden på skipet settes av Paasche til 18,67 meter, og han beregner masten til å ha vært ca 10 meter. Kjølen var antakelig ca 13,6 meter.

Gjennom de nye undersøkelsene vurderer Paasche Tuneskipet til å ha vært like sjødyktig på åpent hav som det Oseberg og Gokstad var, noe som ikke tidligere har vært antatt. Faktoren med at Tuneskipet antakelig hadde 12 bordganger og ikke bare 10 gjorde det mye mer sjødyktig enn om det kun var 10. Skipet var nok således også bygd for seilas på åpent hav. Det var  antakelig en bedre seiler enn Oseberg og minst like god som Gokstad, om ikke bedre. Skipet har hatt dårlig lasteevne og egnet seg derfor best til transport av mennesker, særlig i form av hurtige forflytninger. Det kan derfor ha fungert bra som krigsskip, selv om det ikke er noe langskip (noe for øvrig heller ikke Oseberg eller Gokstad er). Tuneskipet kan således ha hatt sjømilitære oppaver i tillegg til transport. Det kan ha fraktet menn til strid, samt luksusvarer som gjerne ikke tok så stor plass. Hurtiggående kurerskip er et uttrykk Paasche bruker om skipet. Skipet var også i bruk før det ble gravskip, noe man kan se på bordganger i skipet, antakelig mellom 10 og 15 år fra bygging til gravlegging.

Tuneskipets teknologiske oppbygging og utseende var tilpasset funksjonelle krav, og var påvirket av aspekter som økonomi, miljø, sosial struktur og politisk innflytelse. De typiske langskipene, kjent fra sagaene, kom først senere i vikingtiden. Arkeologisk er disse eksemplifisert gjennom de danske skipene Ladebyskipet, Skuldelev 2 og Skuldelev 5. Allbruksfartøy, i tillegg til kurerskip, er også et begrep som kan brukes om Tuneskipet. Man kan regne med at eieren av Tuneskipet, som sikkert også var den som ble gravlagt i det, var kaptein på skipet med en eller annen militær funksjon. Kanskje det til og med var en av Alvheimkongene som styrte det, eller det kan ha vært en av hans nærmeste menn som hadde spesielle militære oppgaver som han utførte på kongens vegne.

Litteratur om Tuneskipet kan man finne blant annet i "Øst for Folden", bind 1 av Østfolds historie, som her ble brukt som en av kildene. Den andre hovedkilden som ble brukt i dette innlegget er som man så Paasches doktoravhandling, men den kan kanskje være vanskelig å få tak i. Noen av resultatene kan man likevel gjenfinne ved å google Tuneskipet og da særlig til sidene fra Kulturhistorisk museum. Av tidligere litteratur om skipet kan spesielt nevnes Sverre Marstranders bok fra 1986 "De skjulte skipene. Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet". Her får man også god innsikt i de to andre skipene. Kapitlet om Tuneskipet ble i tillegg gitt ut som egen bok/hefte av Borgarsyssel museum i Sarpsborg i 1999, da med tittelen "Tuneskipet". Håkon Shetelig ga også ut en bok om skipet i 1917, med navn "Tuneskibet", gitt ut som nummer to i Oldsakssamlingens (i dag Kulturhistorisk Museum) serie "Norske Oldfunn". For mer om både Tuneskipet og de andre rike gravene på Rolvsøy kan det særlig anbefales en veldig god og interessant masteroppgave kalt "Vikingtidsfunnene fra Rolvsøy" skrevet av Jan Otto Nilsen i 2008 ved Universitetet i Oslo.

Foto av Even Ballangrud Andersen

Les også

  • Foto av døpefont

    Døpefonter fra Østfold

    mandag, 8. desember 2014

    Fra Østfold er det bevart 23 døpefonter fra middelalderen. Den mest enestående finner vi i Skjeberg kirke.

  • Foto av Skjeberg kirke

    Perlen fra middelalderen

    fredag, 31. oktober 2014

    Skjeberg kirke er et godt eksempel på steinkirkene som ble bygd i Østfold i middelalderen.

Jubileet arrangeres i samarbeid med:

Se alle samarbeidspartnere