Hold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Foto av rekonstruert langhus fra vikingtid

Husebygårdene i Østfold

Mandag 30.12.2013
Husebygårdene er en spesiell type stormannsgård som gjerne forbindes med konger, særlig i Vingulmorkriket og særlig Østfold.

Det er mulig at de har fått den plasseringen de fikk for å utgjøre et organisert forsvarssystem av selve Vingulmorkriket og dets hovedsete Alvheim. Husebyenes sosiale stilling vises både gjennom skriftlige og arkeologiske kilder. De tolkes oftest som kongenes egne veitslegårder og finnes både i Norge, Sverige og Danmark. Disse gårdene, som gjerne da også het Huseby, lå som oftest strategisk plassert i landskapet og ofte i nærheten av vannveier og andre kommunikasjonsknutepunkt. I tillegg ligger de vanligvis i sentrum av sine respektive bygder og markeres ofte ved monumentale anlegg som store gravhauger. Det har blitt tolket som ganske sikkert at fremveksten av husebygårdene har med den fremvoksende kongemakten å gjøre. Gårdene var som oftest gårder direkte i kongens eie, grunnlagt av ham, eller konfiskert fra kongens motstandere. Noen av de sistnevnte kan ha hatt sterk tilknytning bakover i tid og tidligere ha vært store enkeltliggende gårder, eller maktsentre i seg selv. De kan ha vært gamle høvdingseter og egne riker langt tilbake i jernalderen. Disse kan deretter ha blitt konfiskert av kongemakten slik at kongene kom i besittelse av mange sentralplasser som tidligere var eid av stormenn. 

Disse sentralplassene ble antakelig brukt til å danne og opprettholde makten over en region. I vikingtid måtte kongemaktene i de nordiske landene ha kontroll over flere sentralplasser for å kunne hevde og opprettholde sin makt. De måtte derfor lage et system av slike sentralplasser, noe de gjorde ved erobring av de som allerede fantes og ved å utvikle egne. For å opprettholde kontrollen over et område ble slike sentralplasser gjerne plassert ved sentrale kommunikasjonsknutepunkt, gjerne med ankomstveier både til lands og til vanns. De som satt på Husebyene hadde antakelig fått i oppgave av kongen å bevokte og kontrollere en region innen dette riket, både administrativt og militært. I tillegg har de antakelig samtidig trukket til seg handels- og håndverksaktiviteter. Husebyene kunne slik tjene flere forskjellige formål, spesielt som kongemaktens forlengede arm. De kan også ha vært Hårfagreættens veitslesentra i historisk tid, som de sikkert var for Alvheimkongene i Vingulmork.

I hele Vikenområdet (altså hovedsakelig Vingulmork og Vestfold) er det fem husebygårder i som kan føres tilbake til eldre og andre navn ifølge arkeologen Stefan Brink. I Råde het antakelig husebygården Tesalr/Tesaler. I Onsøy var Odinssalr (Odins sal) det gamle navnet på Huseby. I  Eidsberg skal husebygården ha hatt navnet Heggem. Huseby i Såner, Vestby i Akershus, skal ha hatt navnet Såner før det ble Huseby. I Vestfold ble husebyen kalt Skiringssal og det var her høvdingen over vikingbyen Kaupang satt og styrte,  antakelig på vegne av en dansk konge. Historikeren Asgaut Steinnes skrev i 1955 en større artikkel om husebyene i Norge, Danmark og Sverige. Verdt å merke seg er at han fant spesielt mange husebygårder i Østfold. Han nevner syv stykker og alle plassert i det gamle Vingulmorkriket. Det er en Huseby i Spydeberg i Hovin sogn ved Hovin kirke. En annen Huseby er i Eidsberg ved Eidsberg kirke. Her bodde stormannen Erlend av Husabø i begynnelsen av 1200-tallet, her fostret han opp den kommende kong Håkon 4 Håkonsson mens denne var et barn og det var også han som ga Filippus jarl kongsnavn. Andre husebyer er blant annet, Huseby i Berg, Huseby i Borge ved Borge kirke, Huseby i Onsøy ved Onsøy kirke, Huseby i Råde ved Råde kirke og til slutt Huseby i  Rygge ved Rygge kirke, like vest for Værne kloster. Gullsporen fra Værne kan godt stamme fra en grav på sistnevnte Huseby. Steinnes trekker frem Alvheim som kongsgård særlig i forbindelse med husebygårdene. Man finner nemlig ikke noen husebygård i Tune, men derimot kongssetet Alvheim. Her passer det å nevne at Steinnes også skrev en artikkel om Alvheim, i Historisk Tidsskrift i 1951.

Av husebygårdene Steinnes setter fram var det 13 husebygårder i hele Viken. 11 av dem lå som en krans rundt Oslofjorden, et system som Steinnes tolker som et organisert system der det var en i hver bygd. Kongssetet Alvheim og de to siste husebygårdene ligger derimot lengre inne i de to skipreidene i Tune, Veme og Heggem. På den måten synes det derfor som om alle bygder i Vingulmorkriket hadde en husebygård. Ut ifra dette finner Steinnes bare en mulig forklaring på husebygårdene i Vingulmorkriket, nemlig at Vingulmork må ha vært et eget rike der husebyinndelingen var sterkere og mer konsekvent gjennomført enn andre steder i landet, en inndeling som bare kan sammenlignes med de gamle folkelandene i Uppland i Sverige. Han finner også at Alvheim må ha vært hovedsete til dette rikets konger. 

Husebyene i Berg, Borge, Onsøy, Råde og Eidsberg ligger i tillegg som vaktposter rundt kongsgården. Ingen av dem hadde en veldig synlig militærstrategisk beliggenhet, men de bør likevel ha hatt militære oppgaver selv om den administrative funksjonen kan ha vært viktigst. I tiden for den norske rikssamlingen kan det se ut som om Vingulmork var sitt eget rike med konger sittende på Alvheim. Kongene i Vingulmork kan også ha hatt tilholdssted og veitslegårder på gårder med kultnavn, som Ull, Tors, Eid, Ons og da Ullerøy. Ved begynnelsen på den norske rikssamlingen virker det sikkert at Vingulmork var et eget rike med konger sittende på Alvheim. Steinnes foreslår samtidig at Alvheimætten var av svensk ætt, fra en annen gren av ynglingeætten enn den som endte med at Harald Hårfagre tok makten i Norge. Mens det dominerende maktsenteret i ytre Østfold var bygd rundt Tune og Alvheim kan senteret i indre Østfold ha vært sentrert rundt Huseby i Eidsberg. Beliggenheten  ga gården god kontroll over veiene i og ved Glomma og var antakelig et viktig senter i indre Østfold. Her var den underlagt kongene på Alvheim og kan ha hatt viktige oppgaver for dette senteret, blant annet som en militær vaktpost. 

For å forsvare seg mot det sterke og velorganiserte Vingulmorkriket på 800-tallet kan naborikene ha organisert sine egne forsvarssystem. Ynglingekongen Halvdan Kvitbein er foreslått som den mulige hovedmannen bak forsvarssystemet mot Vingulmork, med angrepsveier og forsvarssystemer mellom Vingulmork og Vestfold/Romerike. Ved Harald Hårfagres rikssamling og den delvise innlemmelsen av Vingulmork var det altså til stede en velutbygd husebyorganisasjon i Viken. Dette kan ha gjort det naturlig for Harald Hårfagre å etterligne dette systemet når han selv skulle organisere et administrativt nettverk andre steder i landet eller for landet som helhet. I forbindelse med Vingulmorkriket og husebyene kan det også være verdt å nevne gårdene som het Landir (flertall av Lande) på norrønt. Av 13 Landir-gårder i Norge skal 11 av dem på en eller annen måte ha vært knyttet til andre gårder som med stor sannsynlighet har vært kongsgårder eller stormannsseter. Landir-gårdene kan ligge helt inntil den gamle storgården, eller med 1 eller 2 (i ett tilfelle 4) gårder imellom. På Østlandet er det 11 Landir-gårder og den mest kjente er Londe der Gandalv satt etter slaget mot Harald Hårfagre. Denne var klart tilknyttet kongssetet Alvheim og som nevnt i tidligere innlegg kan Londe (eller Lande) ha vært en militær garnison som på Gandalvs tid kanskje lå på Borg der byen ble liggende. Kanskje den mest interessante observasjonen når det gjelder Landir-gårdene er at der husebygårdene slutter starter Landir-gårdene. Det er stor sjanse for at Harald Hårfagres militære organisering i Norge kommer som følge av den lærdommen han gjorde i Vingulmorkriket med husebyorganiseringen og en militær garnisonsordning som Landir-gårdene. Husebygårdene i området har også blitt tolke som en måte for rikssamlingskongene å kontrollere og forsvare nyerobret land på østsiden av fjorden.

Steinnes fant altså mange husebygårder i Østfold som var organisert i et system. Han understreker at husebygårdene antakelig var kongsgårder og kongelig eiendom, både i Østfold og andre steder. Gårdene hadde fortsatt en rolle hos kongemakten i middelalderen. Det er flere eksempler på dette også i Østfold. Værne kloster i Rygge var et johanitterkloster, eller hospital om man vil, for gamle hirdmenn. Det tyder alene på at klosteret var bygd på en kongsgård, og da antakelig nettopp Huseby på Varna (Værne). Gården må ha blitt gitt til klosteret av kongen, kanskje nettopp for å ha et sted å pensjonere eldre hirdmedlemmer. Som Huseby i Stange i Hedmark, som var kongsgård på 1200-tallet, ble også Huseby i Borge gitt til Mariakirken i Oslo. Dette tyder på at også sistnevnte må ha vært kongsgård før den ble gitt som gave til kirken. I tillegg til at ganske mye krongods ble gitt av kongene til kirken og forskjellige kirkelige institusjoner ble også en del krongods gitt som gaver til stormenn. Stormannen Havtore Jonsson skal blant annet ha fått kongsgården i Sarpsborg, den senere Borregård, i lønn for tjeneste av Håkon 5 Magnusson (konge 1299-1319). Havtore Jonssons sønn Jon Havtoresson fikk antakelig Huseby i Onsøy som gave fra Håkon 5 da han satt som eier av denne gården senere. Håkon 5 kan også ha gitt sine to døtre hver sin Husebygård i Østfold, Onsøy og Råde, samt lensbrev på Borgarsysle. Huseby i Råde kan derfor først ha vært kongsgård og deretter del av et adelsgods, for deretter senere å bli bondeeiendom. Alt i alt tyder det meste på at husebygårdene var kongsgårder i vikingtid og tidlig middelalder, som senere i middelalderen tjente som gaver fra kongene til kirken, stormenn og slektninger.  

For litteratur om husebyene må nesten Asgaut Steinnes` verk "Husebyar" fra 1955 nevnes først, men den kan nok være vanskelig å få tak i. Det er likevel dette verket som de fleste  senere arbeidene om husebyene tar utgangspunkt i, så utallige referanser og beskrivelser fra Steinnes verk vil finnes i disse. En svensk bok om husebyene kom i 2000, "En bok om husbyar", redigert av Michael Olausson og med artikler av både han og andre arkeologer (som Stefan Brink) og historikere om husebyer. I 2004 kom det en artikkel i tidsskriftet Viking om "Husebyene i Norden", skrevet av Christer Westerdahl og Frans Arne Stylegar. Artikkelen  kan hovedsakelig gjenfinnes på Stylegars blogg "Arkeologi i nord"

Foto av Even Ballangrud Andersen

Les også

  • Foto av døpefont

    Døpefonter fra Østfold

    mandag, 8. desember 2014

    Fra Østfold er det bevart 23 døpefonter fra middelalderen. Den mest enestående finner vi i Skjeberg kirke.

  • Foto av Skjeberg kirke

    Perlen fra middelalderen

    fredag, 31. oktober 2014

    Skjeberg kirke er et godt eksempel på steinkirkene som ble bygd i Østfold i middelalderen.

Jubileet arrangeres i samarbeid med:

Se alle samarbeidspartnere