Hold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Illustrasjon av Borgarting

Borgarting

Mandag 4.8.2014
Borgarting var et av Norges fire store landskapsting i vikingtid og middelalder.

Som navnet tilsier lå det i Borg, dagens Sarpsborg, og var ett av to hovedting på Østlandet. Man kan anta at selve stedet der Borgarting ble holdt lå innenfor området av gamle Borg som raste ut i Sarpsfossen i 1702 e. Kr. Dets rettsområde var hovedsakelig regionene rundt Viken, altså Vingulmork og Vestfold. Det andre hovedtinget på Østlandet var for øvrig Eidsivasting. Dette sammen med Gulating på Vestlandet og Froststating i Trøndelag var lagting helt fra 900-tallet, mens Borgarting først skal ha blitt lagting i siste halvdel av 1100-tallet. Før det var det bare landskapsting og allting, slik de andre tre landskapstingene også var.

Lagtingene hadde en dømmende, administrativ og lovgivende funksjon, i motsetning til alltingene. Et av Borgartings viktigste roller var som kongehyllingsting. Den eneste kongen Snorre selv direkte sier ble tatt som konge på Borgarting var Inge Krokrygg i 1136, men flere av de andre kongene han forteller om i Heimskringla ble nok også tatt til konge her. Hvis tinget hadde fått den funksjonen da Olav den Hellige grunnla Borg ble nok også han hyllet som konge her, selv om det i så fall kan virke rart at ikke Snorre nevner det også samtidig med at han nevner at Olav grunnla en by her. Knut den Mektige skal ha blitt hyllet der i 1028 etter at Olav måtte rømme landet. Olavs halvbror Harald Hardråde ble hyllet som konge på Borgarting i 1047. Det får man vite både i Morkinskinna og Fagerskinna, som begge også sier det samme om Inge Krokrygg. Ifølge Saxo Grammaticus skal kong Valdemar av Danmark ha blitt hyllet som konge på Borgarting i 1165.

I 1196 under baglernes opprør mot kong Sverre skal en Inge som ble hevdet å være sønn av kong Magnus Erlingsson tatt til konge på Borgarting. De to baglerkongene Erling Steinvegg, nok en påstått sønn av Magnus Erlingsson, og Filippus Simonsson ble begge tatt til konger her. Det var i henholdsvis 1204 og 1207. I tillegg lot Inge Bårdsson seg ta til konge på Borgarting i 1205 da birkebeinerne var i Viken og hevdet Inge Bårdssons kongemakt over hele landet overfor baglerne og Erling Steinvegg. Han hadde blitt konge året før og er altså ikke den samme som baglernes Inge som de gjorde til konge i 1196. Håkon 4 Håkonsson ble tatt til konge her og på alle andre landsting i 1217 da både kong Filippus og kong Inge Bårdsson (konge 1204-1217) var døde.

Lovene som gjaldt på Borgarting ble skrevet ned i middelalderen. Før det ble nok lovene muntlig fremlagt på tinget av lovsigemenn. Dessverre er en stor del av de nedskrevne lovene ikke lenger bevart. Dette gjelder særlig de verdslige lovene. Når det gjelder den eldste bevarte kristenretten for Viken, for Borgartingslag, er denne overlevert i håndskrifter fra rundt 1300 e. Kr. og senere. Nedskrivingen regnes som en bearbeidelse av lovene fra siste halvdel av 1100-tallet eller tidlig 1200-tall. En del av lovene i denne er eldre enn dette og er av forskjellig alder. Noen av dem kan være fra det tidligste organiserte kristne samfunnet i Viken. Ved sammenligning med de eldste norske kristenrettene ser man at Borgartings versjon av disse inneholder lover og formuleringer som virker ekstra gamle. De har mer omtale av hedensk praksis og en mer liberal holdning til dette enn det som finnes i de andre kristenrettene. På den måten kan man her ha å gjøre med noen av de eldste bevarte delene av de eldste norske lovene. Disse hadde røtter i hvert fall tilbake til 1000-tallet. Disse lovene skulle utrydde hedensk praksis som bloting, trolldom og barneutbæring.

Det var for eksempel forbudt å kaste trolldom over ku, kalv og mennesker. Man ble dømt fredløs for å spise hund, katt eller hest da det ble regnet som spesielt hedensk. Barn født med alvorlige skavanker, som føtter vendt bak frem, hake mellom skuldrene, nakken fremme på brystet, selluffer,  hundehode, eller født uten ansikt skulle ikke fødes opp, men måtte få lov å dø (dvs. settes ut). Alle kunne utføre nøddåp av barn hvis det ikke var prest til stede, og det  samtidig var fare for at barnet skulle dø.

Fra 1200-tallet var Norge altså delt inn i fire hovedlovområder, Frostatingslag, Gulatingslag, Eidsivsastingslag og Borgartingslag. Man vet ikke eksakt når det første tinget startet der Borg ble liggende, men det hadde utviklet seg et tingsted her gjennom flere hundre år og dermed også lenge før det var noen by ved navn Borg. Tidligere kan det ha eksistert et større felles tingområde på Østlandet som senere ble delt mellom Eidsivasting og Borgarting. Det kan slik ha eksistert en felles verdslig lov for hele Østlandsområdet, noe visse sagaopplysninger kan indikere. Et slikt østnorsk lovfellesskap kan ha blitt til rundt 1020 og deler av den eldste bevarte delen av Borgartings kristenrett kan være eldre enn dette. Fremveksten av Borgarting som felles lagting for Oslofjordområdet kan ha vært et resultat av både den politiske og den kirkelige utviklingen østafjells på 1100-tallet. Med opprettelsen av faste bispeseter i Norge ble den østnorske regionen delt i to. Den eldste kristenretten ble dermed også delt og det gjør at kristenrettene for Opplandene (Eidsivasting, Hamar) og Viken (Borgarting, Borg) er bevart med noe avvikende innhold. Biskopen av Hamar var biskop for Opplandene mens biskopen av Oslo hadde Viken som bispedømme. Samtidig med at det store østnorske bispedømmet ble delt i to ble også lagtingsområdet østafjells delt i to.

Om delingen av lagtingsområdet skjedde fordi det ble to bispedømmer her etter at Norge ble erkebispedømme  i 1152/53, eller om det ble to bispedømmer fordi lagtingsområdet ble delt vet man derimot ikke. Lagtingene var møteplasser for folk som hadde felles lov og det var her det ble fastlagt hva som skulle gjelde som lov. Forskjellen mellom lagting og allting ligger i organisering og funksjoner, men forskjellen er ikke helt klar. Lagting hadde dømmende, lovgivende og administrative  funksjoner, men også alltingene kan ha hatt både lovgivende og dømmende myndighet. I tillegg må man være bevisst at moderne termer og rettssystemer kan ha blitt tillagt disse eldre tingtypene og dermed ikke nødvendigvis må ha fungert akkurat slik de moderne gjør.

Borgarting kan kanskje opprinnelig ha vært et ting for sentrale deler av dagens Østfold, da det området skal ha utgjort det sørligste "halvfylket" i Vingulmork på 1100- og 1200-tallet, med Tune kirke som fylkeskirke. Et lokalt ting på Borg hadde en sentral beliggenhet i Oslofjordområdet og hadde gode forutsetninger for å være møteplass for folk på hele østsiden av fjorden, for begge sider av Svinesund, eller for hele Viken. Erling Skakke holdt i 1164 et firefylkesting på Borg. Historia Norvegia oppgir at det er fire såkalte "patriae" langs kysten av Norge (patriae betyr direkte oversatt fedreland, men regioner er nok et bedre uttrykk her). Et av dem var "Sinus orientalis", som kan oversettes med "Viken i øst". Mens Heimskringla peker ut Borg som tingsted for et firefylkesting hevder Historia Norvegia at hele Viken var blitt ett lovområde for seg selv, begge deler på siste halvdel av 1100-tallet. De fire fylkene det er snakk om er Grenland, Vestfold, Vingulmork og Ranrike. Det virker derfor klart at det store østnorske lovområdet mot slutten av 1100-tallet var blitt delt mellom Borgartingslagen og Eidsivastingslagen. Dette selvfølgelig hvis folk i Viken faktisk hadde sognet til Eidsivasting tidligere. Borg må allerede da ha vært det rettslige og administrative senteret for hele Viken, eller Borgartingslag, i en eller annen forstand.

Først fra andre halvdel av 1100-tallet kan man altså regne med at Borgarting fungerte som lagting for hele Viken. I tidlig vikingtid fantes det nok ikke noe lovområde for hele Viken. Agderkysten hadde blitt innlemmet i Gulatingslagen på siste halvdel av 900-tallet, under Håkon den Gode eller Håkon jarl. Først 150 år senere ble resten av Viken, rundt Oslofjorden fra Rygjarbit til Gøtaelv, samlet til ett lovområde med lagting i Borg. Det var dette felles lovområdet som fikk navnet Borgartingslag. Med Magnus Lagabøtes Landslov av 1274 kom alle lagtingene under denne, også Borgartingslag. Selv om Borgartings verdslige rett hovedsakelig er tapt kan mange av dens lover nok sees i kristenretten. Mange av lovene og forordningene her synes nemlig egentlig å høre hjemme der, særlig bestemmelser ved rettsprosessen og fordeling av formue ved skilsmisse.

Magnus Lagabøte var blant annet i Borg og holdt lagting i 1276. Magnus hadde også holdt ting på Eidsivasting det året og det var antakelig for å få lovtatt Landsloven han holdt disse  lagtingene. Landsloven hadde allerede blitt lovtatt på Frostating i 1274 og på Gulating enten senere det året eller året etter. Siden Borgartingslagen ble lagt i Borg viser det at Borg var det rettslige senteret for det senere Østfold og resten av Viken. Magnus Lagabøtes landslov gir klare retningslinjer for hvordan Borgartingslagen skulle drives og fungere. Tingsamlingen skulle holdes på Petersmessedagen, 29 juni, men det hendte at den ble holdt på andre tider av året. Sarpsborg kan ha fått en plutselig oppgang mot slutten av middelalderen. Byen fikk da antakelig en fast kongelig sentrumsfunksjon som nok bidro til å trekke folk til byen hele året. Det var blant annet en egen lagmann i Borg, på Borgarting, og lagsognet tilsvarte Borgarsysle. Lagstolen besto fra mellom 1502 og 1507 til byen ble brent av svenskene i 1567. Lagmannen og andre administrative funksjonærer ble da flyttet til "Nye Sarpsborg", eller Fredrikstad som byen egentlig heter. I dagens samfunn savnet Oslo tydeligvis sitt eget staselige og gamle navn på lagmannsretten og har uten videre lagt Borgarting Lagmannsrett til Oslo. Som før vil det særlig anbefales å lese bind 1 og 2 av Østfolds historie for å lære mer om Borgarting, Borgartingslagen og generelt om lov og rett i Østfold i vikingtid og middelalder.

Foto av Even Ballangrud Andersen

Les også

  • Foto av døpefont

    Døpefonter fra Østfold

    mandag, 8. desember 2014

    Fra Østfold er det bevart 23 døpefonter fra middelalderen. Den mest enestående finner vi i Skjeberg kirke.

  • Foto av Skjeberg kirke

    Perlen fra middelalderen

    fredag, 31. oktober 2014

    Skjeberg kirke er et godt eksempel på steinkirkene som ble bygd i Østfold i middelalderen.

Jubileet arrangeres i samarbeid med:

Se alle samarbeidspartnere