Hold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Tegning av slaget ved Solskjel

Alvheim og rikssamlingen

Fredag 31.1.2014
Når det gjelder begynnelsen på den norske rikssamlingen har nok Østfold spilt en større rolle enn det man vanligvis får inntrykk av.

Når det gjelder begynnelsen på den norske rikssamlingen, det vil si samlingen av Norge under Harald Hårfagre, om enn samlingen nok ikke gjaldt like mye av Norge som man regnet med tidligere, har nok Østfold spilt en større rolle enn det man vanligvis får inntrykk av. En av de sterkeste av Harald Hårfagres motstandere kan antas å ha vært det mektige Vingulmorkriket. Snorres fortellinger fra Ynglingesaga, Halvdan Svartes saga og Harald Hårfagres saga, sammen med de arkeologiske kildene, bygger som tidligere vist opp om inntrykket av Alvheim som kongssete over et større Vingulmorkrike. Det foregikk en hard maktkamp mellom kongene her og kongene i  naborikene både i tidlig vikingtid og i periodene før. I tidlig vikingtid kan det særlig ha vært Vestfold og de begynnende rikskongene som var de hardeste motstanderne. I forbindelse med dette kan det være interessant å belyse en av de mest kjente vikinghøvdingene her i landet, nemlig Olav Geirstadalv. Snorre forteller i Ynglingesaga at han var sønn av Gudrød Veidekonge og Alvhild, datter av kong Alvarin av Alvheim. Olav var halvbror av Halvdan Svarte, Harald Hårfagres far, begge sønner av kong Gudrød. Olav ble konge etter farens død, skal ha vært en stor kriger og hærfører og hadde sete på Geirstad i Vestfold. Han skal bare ha fått halve Vestfold da Halvdan Svarte fikk den andre halvdelen. Vingulmork ble tatt av kong Alvgeir av Alvheim, som satt sønnen Gandalv til å herske der. Ifølge Snorre døde Olav av fotverk og ble gravlagt i haug på Geirstad.

Olav Geirstadalv kan ha hatt en helt annen og mye større rolle i Viken enn det Snorre gir inntrykk av. Han kan nemlig ha vært samme person som Amlaib, den irske vikingkongen av Dublin, eller Olav Hvite som var navnet hans på norsk. Det er i den tidligere omtalte masteravhandlingen av Jan Otto Nilsen om vikingtidsfunnene på Rolvsøy at dette på nytt bringes frem i lyset. Hypotesen har vært fremført tidligere, blant annet av Asgaut Steinnes og Alfred Smyth. Før han i så fall ble konge i Irland kan Olav Geirstadalv ha deltatt på et stort vikingtokt mot Nantes i 843 e. Kr. Dette toktet nevnes i frankiske kilder og skal ha startet i Vestfold i 843, kanskje da med Olav Geirstadalv og Ragnar Lodbrok som to av lederne. Det må også være på dette og andre tokt i blant annet Irland og England at Olav skaffet seg et ry som en stor kriger og hærkonge, et ry som Snorre gir ham uten at noe av det han selv forteller skulle indikere dette. Olav skal også ha styrt i "det vide landet i Vestmar". Dette kan ikke være Vestfold, men har blitt tolket til heller å være Nordsjøen eller da Vest-havet. De samme ordene brukes om Amlaib/Olav Hvite der denne var den største hærkongen vest for havet. Amlaib, eller da Olav Hvite/Geirstadalv, som virker mer som sagapersoner, bør kunne sees på som en historisk person og dermed ha vært en representant for ættene fra sagaene med tilhold i Viken. I så fall kan Olav Geirstadalv ha deltatt i slaget ved Hafrsfjord mot Harald Hårfagre. Eventuelt så kan han ha dratt hjem og hjulpet til med forsvaret av Viken/Vingulmork.

Snorre forteller om en Guttorm hertug som var Harald Hårfagres onkel. Hertug var forresten selvfølgelig ikke noen tittel i Norge på denne tiden, men var det da Snorre skrev Heimskringla. Dette slektskapet har blitt satt under sterk tvil. Det har videre blitt spekulert i om denne Guttorm kan ha vært Vikens virkelige hersker og hvis det var tilfelle kan han ha vært den personen Olav Geirstadalv/Hvite dro hjem for å hjelpe mot nettopp Harald Hårfagre. Fra kongesagaen Fagerskinna får man vita at Guttorm skal ha hatt nedre deler av Glomma med deler av Vingulmork som maktområde. Hvis Guttorms slektskap til Harald Hårfagre er tvilsom kan Vingulmork eller Viken derfor godt ha vært Guttorms eget maktområde. Olav Geirstadalv selv kan også ha levd mye lenger enn det han gjorde ifølge Snorre, kanskje til 870- eller 880-åra e. Kr. Maktkampene i Viken i tiden før og etter Hafrsfjordslaget, som antakelig sto i 880-årene, kan derfor ha stått mellom Halvdan Svarte og Harald Hårfagre som erobringskonger og de opprinnelige herskerne i Viken, som kanskje Guttorm og Olav Geirstadalv. Kong Gandalv av Vingulmork og sønnene hans var selvfølgelig eksempler på andre motstandere av Harald Hårfagre. Det er medlemmer av denne kongeætten som høvdinggravene fra Rolvsøy nok er minnesmerker etter. Noen av dem kan til og med være etter noen av de som nevnes i Snorre, selv om dette er umulig å vite.

De store Borrehaugene og andre storhauger langs Vestfoldkysten ble lagt der de ble for å synes fra havet for de som seilte utenfor kysten. Ved å gjøre dette kan de som fikk bygd  haugene ha gitt et klart signal til danene om hvem som hersket i Vestfold. Disse danene kan ha vært de som sannsynligvis var overherrer i Østfold. Denne tolkningen av en slik maktsymbolikk hos Vestfoldherskerne styrkes ved at det ikke er noen lignende hauger langs Østfoldkysten, noe som kan vise den antatt dansk dominansen her. Gravhaugene på Rolvsøy fra 900-tallet og gullsporen fra Værne kan være eksempler på en redusert dansk kontroll i Vingulmork, etter at Danmark opplevde mer ustabile forhold på denne tiden. Stormennene i Østfold kan ved større handlefrihet ha hatt et markeringsbehov både ovenfor sine tidligere danske herrer, ovenfor hverandre og mot herskere i naboregionene på Østlandet. Dette var kanskje spesielt ovenfor Vestfoldherskerne, samt herskerne i Danmark og Sverige. Stormennene i Østfold og øvrige Vingulmork kan ha lyktes i å bli selvstendige herskere. Det har blitt foreslått at kampene og konfliktene i Ynglingatal  og Ynglingasaga dermed kan ha vært fortellinger om kamper mellom norske rikssamlingskonger og det svekkede danske kongedømmet. En slik svekkelse innad i det danske riket og utferdsel fra Viken på vikingtokt, som Nantestoktet i 843, og kolonisering kan ha gitt Halvdan Svarte og Harald Hårfagre klar bane for erobringer i Viken. Den historiske kjernen i sagatradisjonene om Alvheim og kongene øst for Folden kan derfor gjerne ha vært stridigheter mellom danske småkonger i Østfold, norske stormenn fra samme sted og makthaverne i Vestfold. Harald Hårfagre kunne deretter ved hjelp av egne sønner og lojale stormenn i Østfold ta og holde på makten også i Vingulmork. Siden skaldekvad viser at Harald Hårfagre også var på krigstokt på østsiden av fjorden helt til Götaland må han nødvendigvis også ha vært i tilgrensende Østfold. Antakelig forsøkte Harald slik å øke sitt eget maktområde østover inn i Sverige.

Eirik Blodøks felttog i Halland og Skåne som underkonge for faren Harald Hårfagre vitner om hvordan også han var på ferde i Viken. Håkon den Gode var også i Østfold når han kjempet mot danene i farvannet utenfor Østfold, Båhuslen, Skåne og Sjælland. Håkon kontrollerte derfor i hvert fall en stund Viken like sør til Götaelv. Videre skal Håkon i følge Snorre ha gitt nevøen Tryggve Olavsson (Olav Tryggvassons far) kongsnavn og makten øst i Viken. Dette vil si Ranrike og Vingulmork. Harald Gråfell skal ifølge Snorre ha lagt Viken direkte under seg. Gjennom allianse med Håkon Ladejarl kvittet Harald Blåtann av Danmark seg med Harald Gråfjell og fikk igjen sikret en mer direkte makt i Viken under seg selv og senere under sønnen Sven Tveskjegg. Også Håkon jarl skal ha herjet hos Gautene og må derfor ha vært på ferde i Viken, da han gjorde Viken til sitt hærland. Olav Tryggvasson tok makten fra Håkon jarl og gjorde sin makt gjeldende også østafjells. Viken hadde jo som nevnt faren Tryggve Olavsson vært underkonge over for Håkon den Gode. Sagaene har av noen blitt forstått slik at Tryggve Olavsson falt ved Sotenäs i Båhuslen og de tolker det videre til at Sotenäs kan ha vært hovedsete for både Tryggve Olavsson og sønnen Olav. Det er fra Olav Tryggvassons tid at Østfold for alvor begynner og innlemmes i det norske kongedømmet. Danekongene fikk etter slaget i Svolder år 1000 og med hjelp fra Håkon jarls sønner tilbake mye av makten i Viken de hadde hatt på 900-tallet, men innlemmingen av Østfold ble igjen  sterkere med Olav Haraldsson. Fra Magnus den Gode i 1035 kan det deretter ha tatt enda noen tiår til før de norske rikskongene hadde full politisk og militær kontroll over Viken.

Det var som tidligere påpekt viktig å ha kontroll over Tune og Rolvsøy siden dette var maktsenteret i hele Vingulmork. Det var det mest naturlige stedet i Østfold for et høvding- eller småkongesete i vikingtid og beliggenheten ved utløpet av Glomma hadde stor strategisk betydning da den gjorde det mulig å kontrollere ferdselen både over land langs raet og til vanns langs Glomma og andre elver. I tillegg var det lett adkomst til og fra Oslofjorden. Kongene på Alvheim hadde antakelig også makt over indre  Østfold, slik at kontroll over Alvheim ville gi kontroll over hele Østfold og resten av Vingulmork for de nye makthaverne. Gravmaterialet i ytre Østfold i vikingtid ligner mer på gravskikken i Danmark enn den gjør for det meste av resten av landet. Dette kan tas som et klart tegn på en dansk kulturpåvirkning i Alvheim/Tune-komplekset og viser et dansk herredømme over i hvert fall deler av Østfold. Selv om de politiske forholdene i Østfold altså er veldig usikre når det gjelder vikingtid er det likevel helt sikkert at Alvheim var et maktsenter. Mens sentrumsfunksjonene antakelig var fordelt på flere gårder og endret seg frem og tilbake var maktsenteret Tune og Alvheim herskernes faste sete som de andre kretset rundt. Sagaenes fortellinger om kongene her kan nok derfor tas som et minne og en tradisjon om kongssetet på Alvheim, de som hersket der og deres konflikter med rikssamlingskongene.

Foto av Even Ballangrud Andersen

Les også

  • Foto av døpefont

    Døpefonter fra Østfold

    mandag, 8. desember 2014

    Fra Østfold er det bevart 23 døpefonter fra middelalderen. Den mest enestående finner vi i Skjeberg kirke.

  • Foto av Skjeberg kirke

    Perlen fra middelalderen

    fredag, 31. oktober 2014

    Skjeberg kirke er et godt eksempel på steinkirkene som ble bygd i Østfold i middelalderen.

Jubileet arrangeres i samarbeid med:

Se alle samarbeidspartnere