Hold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Olav den hellige.

Grunnlegger og drapsmann - eller: Hensikten helliger midlet?

Torsdag 4.8.2016
Kanskje på tide med litt malurt i hyllestbegeret som for tida svinges til helgenkongen Olavs ære. Men naturligvis skal byens tusenårige historie markeres og feires, det er byen verdt og det bidrar i høy grad til vår følelse av identitet.

Forhåpentligvis vil all denne viraken øke vår interesse for historie. Et historieløst folk er et fattig folk.

Men altså: Olav Haraldsson var ingen konge med godhetens fortegn, sjøl om han framstår som selve eksponenten for innføringen av kristendommen her i landet. Det var imidlertid kristne i Norge lenge før Olavs regjeringstid, og hedninger lenge etter hans død. Godheten i denne læren opp gjennom århundrene etter Golgata og Stiklestad kan naturligvis også diskuteres, men det skal jeg ikke gjøre her. Det jeg imidlertid vil med dette er, bl.a. ved hjelp av Snorres kongesagaer og historiker Øystein Mortens bok "Jakten på Olav den hellige", vise til noen av Olavs grusomme handlinger mot sine medmennesker – noen i Guds navn. Og jeg understreker – NOEN. Det er ikke plass til alle, men det finnes mengder av skriftlige kilder å øse av, for den som vil fordype seg i detaljene. Først og fremst Snorre Sturlasson, skjønt hans beretning om helgenkongen oser av sterk beundring. Nå må det i sannhetens navn legges til at han levde i og skildrer en helt annen tid enn vår, medhelt andre moralbegreper. En tid da blodhevn og annet vi tar avstand fra i dag var hverdagskost. Blodhevn ble for øvrig forbudt i Norge under Håkon Håkonsson.

Få nordmenn har vel vært årsak til så mye død og elendighet som nettopp Olav Haraldsson. Da han falt på Stiklestad 29. juli 1030, ca. 35 år gammel, etterlot han seg ei bred stripe blod, som strakte seg gjennom store deler av Europa. Og han begynte tidlig. I følge sagaene dro han ut på sin første vikingferd 12 år gammel. Ferden gikk til østersjøkysten, danskekysten og Nederlendene. Under dansk førerskap kom han til England i en vikinghær (rundt 1009), og han gikk senere i kong Ethelred IIs tjeneste og fulgte ham til Normandie hvor han ble troppsfører for hertug Rikard IIs leiesoldater.

Canterbury 1011
Lederen for den enorme vikinghæren, rundt 4000 mann, var Torkjell Høye, og Olav var en viktig ung mann i denne styrken. Byen Canterbury hadde tidligere betalt 3000 pund for å slippe å bli angrepet, uten at det hjalp nå. Vikingenes problem var å ta seg gjennom den høye bymuren, men de fant en løsning. Tidligere hadde de tatt erkediakonen Ælmar til fange. Etter hard tortur måtte han samarbeide med de nordiske villmennene. Sammen med en liten gruppe krigere, forkledd som munker, gikk Ælmar mot en av byportene. Vaktene lot seg overbevise om at de var et følge fra klosteret og de ble sluppet inn. Vel innenfor porten kom Olav og de andre krigerne økser fram, og blodbadet startet med at vaktene ble hogd ned. Hæren stormet inn, det ble satt fyr på halmtakene, menn, kvinner og barn sprang skrikende ut bare for å bli hogd ned, mens andre ble brent levende innestengt i sine hus. Det hadde før dette vært spilt mye engelsk blod på grunn av vikingenes økser, men aldri så mye som nå. Noe som for øvrig var viktig for angriperne var å fange erkebiskop Ælfheah levende. Han var jo verdt sin vekt i gull. Han og munkene hadde forskanset seg inne i katedralen. Med bakgrunn i skriftlige kilder forteller historiker Øystein Morten: "Dørene var låst fra innsiden med store slåer. Angriperne stablet tønner og annet brennbart materiale oppetter veggene, helt opp til taket. Så tente de på. Langsomt fikk flammene grep om de enorme takkonstruksjonene i tre, og til slutt sto taket i lys lue. Blyet innenfor smeltet, det rant innover mot kirkeskipet og regnet på dem inne i kirken. Med bøyde hoder kom Ælfheah ofg flokken hans gående ut gjennom hovedporten. Dommedag var kommet. En etter en ble de hugget ned. Få ble spart. Erkebiskopen ble dyttet nedover gaten til den mindre kirken som var bygget i bymuren. De som var tatt til fange, ble samlet der. Der inne ble det bestemt hvem det var verdt å ta med seg; hvilke personer som kunne brukes til å presse kongen, kirken og adelen for enda flere sølvmynter. Foruten erkebiskopen ble dette kongens fogd Ælfword, abbeden Leofwin og biskop Godwin. Torkejll Høye, broren Hemming og den svenske Eillif ledet hæren ut av byen og bort til skipene ved elva. Et svart teppe av røyk steg opp mot himmelen bak dem. Olav Haraldsson kom litt bak lederne. Øksa med det brede bladet hang fra beltet, brunfarget av størknet blod – Olav hadde kanskje drept flest av alle denne morgenen.
Erkebiskop Ælfheah ble holdt i fangenskap i Greenwich i sju måneder. Det ble krevd løsepenger for ham, men han hadde fått smuglet ut en beskjed til kirkens menn om at de ikke måtte vanære ham med å utbetale dette. Påskemorgen 1012 fikk han en siste sjanse til å redde livet sitt, dersom det ble utbetalt 3000 pund. Han nektet. Dagen før hadde det kommet en stor forsendelse med vin fra Rouen i Normandie, og mange av skandinavene var gode og drukne. I raseri dro de med seg erkebiskopen opp til den store hallen, der gjestebudet ble holdt. De bestemte seg for å fullføre festen med å steine Ælfheah. Han satt bakbundet på gulvet midt inne i hallen. Skandinavene forsynte seg med stein og store knokler fra ildstedet like ved. Så stilte de seg på benkene og noen på bordene. En etter en kastet de, ledsaget av høye rop og jubel. Erkebiskopen segnet om, en dam av blod videt seg om ham. De fortsatte å kaste for å skade, ikke for å drepe. Døden skulle få komme så langsomt som mulig. Til slutt følte en mann som het Trym en slags medlidenhet med Ælfheah – dagen før hadde erkebiskopen undervist ham i troen – og hugg til ham i hodet med øksa. Erkebiskopen oppgav da brått ånden. Det var 19. april 1012."
Det hører med til historien at også høvdingen Torkjell Høye var kristen, men det avholdt ham altså ikke fra å være den mest fryktede krigeren på engelsk jord – godt hjulpet av en mann som vi alle vet senere ble erklært hellig og vår bys grunnlegger. Olav ble for øvrig døpt i Rouen året etter, i 1013, men noen historikere mener at denne dåpen egentlig var en slags konfirmasjon.

Guds stedfortreder
Men blodsporene etter Olav sluttet ikke med dette. Under oppholdet i Normandie fikk han enda et idol, i tillegg til Kvite-Krist. Det var Karl den store. Julenatta år 800 ble han kronet til keiser av pave Leo III. Karl ble sett på som mannen som skulle forsvare hele den katolske verden. Hans kamp mot hedenskapen ble en nedslakting av alle som ikke lot seg overtale til å følge Gud eller han sjøl – "fyrsten av Guds nåde". 200 år senere fant Olav det for godt å følge Karls hardhendte eksempel – også som en slags Guds stedfortreder i Norge. Da han vendte hjem til gamlelandet, med biskop Grimkjell på slep, var det til et splittet Norge. I sør hersket danske og svenske herrer, i midt-Norge ladejarlene. Landet var også splittet både religiøst og politisk.
Etter hvert fikk han storparten av folket på sin side. Mange følte vel også at det gjorde ikke stort fra eller til hvem en trodde på, særlig når trusselen om brå død hang over dem. Det må igjen understrekes at det også i hedensk tid var slik at en konge eller høvding var i sin fulle rett til å ta livet av hvem han ville. Til Olavs forsvar må det også legges til at hans ungdomstid var preget av ran av småkårsfolk, folk som ble tatt til fange og solgt som slaver, kvinner krenket på det verste og nedbrente bygder naturlig nok kunne føre til "hedenske tilbakefall" i voksen alder.

Erling Bakken er dagens sarping 7. april 2013.

Les også

  • Rostock 1600.

    Den lærde "sarping"

    fredag, 24. februar 2017

    Da han begynte ved det berømte universitetet i Wittenberg i 1576, skrev han seg inn som M. Halverdus Gunarius Salsburgensis Norwegus. Oversatt til norsk: Magister Hallvard Gunnarson Sarping fra Norge.

  • Gi et minne fra 2016 i julegave

    tirsdag, 22. november 2016

    Ved kjøp på turistkontoret er det nå halv pris på alle jubileumsprodukter. Årets julegavemulighet!

Jubileet arrangeres i samarbeid med:

Se alle samarbeidspartnere